Sommerminne, hehehe

Turen til Moholmen, sommeren 2007

Det hele startet med at vi skulle på piknik på en holme like utenfor Grip.
Vi fortalte til alle vennene våre om turen, og kunne stolt si at jeg skulle styre båten helt på egenhånd.

Vi kjørte inn i bukta på Moholmen, men fikk ikke opp motoren. Det var veldig grunt der.
Mens Eirin og Elin, som også var med på turen, prøvde å dytte oss mot land i bukta, prøvde jeg å få opp motoren. Til slutt kom vi så nær land at bølgene nesten slengte oss i land. Heldigvis tok ”mannskapet” tak i årene og dyttet oss fra land.

Endelig klarte vi å få opp motoren, og det tok ikke lang tid til vi kom oss til land igjen. Vi gikk i land og var på vei til å knyte oss fast i en stolpe som stod opp fra holmen, men selvfølgelig var tauet for kort. Vi fant heldigvis et annet tau, og vi knytet fast båten. Knuten jeg lærte meg på ekstremcamp den samme sommeren*stolt*.

Etter det prøvde vi å finne oss en fin plass for å spise. Vi fant en koselig plass ved en liten innsjø. Vi alle nøt maten mens vi hørte på bølgebrus og måseskrik. Vi alle var enige om at dette var virkelig livet...

Etter vi alle hadde spist oss mette, gikk vi oss en liten tur rundt på øya. Det var mange forskjellige fugler. Vi hadde sett de fleste før, så vi visste navnene på de fleste.
Noen var faktisk unger enda, selv om det var ganske sent på sommeren. Vi så noen skarvunger som lekte seg i vannet og stupte fra kanten. Vi filmet mye og tok haugevis av bilder. Det var veldig fin natur der.
Det var ikke så mye som skjedde der, og det luktet ikke så godt heller, så vi bestemte oss for å dra hjem.

Vi hørte båten slo mot land på land avstand, så vi løp raskt mot den.
”Helledussan” ropte jeg og gapte. I det samme øyeblikket så vi kompisene våre, var like uten for bukta i sine egne båter. De lo og pekte på båten vår som var halvveis veltet og full av vann. Den ene åren og fiskestanga var allerede på vei ut av båten. Elin og Eirin tok en rask avgjørelse og sa: ”Karine, sleng av deg buksa!” De prøvde og jage bort tilskueerne, mens jeg strevde med å ta av meg buksa. Jeg hadde heldigvis på meg ei skikkelig god truse, som dekket alt. Istedenfor å dra, stod kompisene våre igjen og flirte og tok bilder. Jeg vasset likevel ned til båten og hoppet oppi. På veien mumlet jeg for meg selv: ”kapteinen er der alltid for sin båt.” Jeg dyttet båten litt unna land og strekte meg etter åren som hadde ramlet uti og løsnet jeg fiskestangen som hadde satt seg fast i taren. Etter det dyttet jeg bort båten som hadde strandet på en diger stein. Det var utrolig vanskelig siden jeg ikke fikk særlig hjelp.

Eirin og Elin lasset om bord piknik kurven og alt det andre vi hadde med, og hoppet oppi. Imens hadde jeg løpt bort til motoren og satt fast en diger fiskekrok i leggen. Jeg fikk den så vidt ut og jeg fikk litt av et sår. ”oi,” sa Elin. ”Det der er det best du tar på et plaster på når du kommet hjem,” la Eirin til.

Vi dyttet oss over taren med en åre og var endelig ut på åpent hav. Jeg startet motoren og tok kursen hjemover i bare trusa.



:)))))))))))